HJEM

Man kan reise så langt bort man bare vil, men hjem vil alltid være hjem.

Og om en dag reiser jeg hjem til mitt kjære Norge :)

Her en dag satt jeg og pakket inn gaver til familien, mens jeg tenkte på ansiktsuttrykkene mens de forventningsfullt pakket ut gavene sine. Men så måtte jeg innse at denne jula ikke skulle feires på Kløvheim, men i Mirehouse.

Jeg er allikevel veldig fornøyd med at jeg skal hjem en tur på mandag. Da skal jeg treffe igjen familien min og mange av mine nærmeste venner! Dessuten skal broren min, Torgeir, gifte seg med sin kjære Lene Marie! Det hele veier liksom opp for en høytid hjemmefra!

Kofferten er pakket. Ganske merkelig ettersom jeg føler at det ikke er lenge siden jeg med glede forlot regntunge Bergen til fordel for England. Og den dagen da vi trippet nervøse og spente opp på trappa hos familien Casey, og Chris åpnet døren for oss for første gang. Tiden løper noen ganger.

Men denne gangen er det litt motsatt. Jeg gleder meg faktisk til å komme hjem til Norge, om det så regner eller snør. Hjem er der hjertet er!

Endelig kan jeg høre på julemusikk igjen!!

Downhere – Christmas In Our Hearts

FUSED

Igår var vi i Ulverston på FUSED6. Dette var et arrangement der ungdommer fra forskjellige menigheter samlet seg til storsamling i Ulverston Parish Church!

Det hele begynte med en vanlig gudstjeneste for hele familien. Folk hadde brakt med mat, så det var lunsj når møtet var over! Mye god mat og veldig sosialt!

Endelig var det ungdommer på vår alder :)

Noen sparket i gang aktiviteter for ungdommen i en kjeller like ved kirken! Vi spilte billiard, jeg prøvde meg i FIFA uten særlig hell, og noen så på TV. I vert fall hadde vi det bra!

En glad gjeng klar for "fjelltur"!

Sigrunn, Ragnhild, Emma og Andy

Ragnhild, Sigrunn og Emma

Ulverston Monument

Sigrunn og Andy

Utsikten!

Jeg kan dessverre ikke alle navnene, men en god gjeng var det!

Samuel, Ragnhild, Emma, Sigrunn og Reece

En helt CRAZY gjeng! Haha

Sam, Makena, Emma, Jenna, Siggi og Reece

Sigrunn og Emma :)

Bonfire Night

På lørdag var vi så heldig å få bli invitert i selskap hos noen vi kjenner her i Whitehaven!

5. november i 1605 ble en mann kalt Guy Fawkes tatt mens han voktet kruttet som skulle sprenge parlamentet. Han ble hengt 31. januar 1606.

Siden dette har England hatt Bonfire Night. Det er vanlig at barn lager dukke av guy Fawkes og samler inn klær som de kler han i. PåGuy Fawkes Night, brenner de bål og setter dukken på toppen. Jeg synes det er litt rart at de brenner en dukke av ham hvert år. Bærer man nag til han fremdeles? Kan man aldri tilgi og legge bak seg?

Det er vel heller blitt en tradisjon der meningen bak det hele er blitt svakere med årene. Det kan man jo forstå ettersom man befinner seg i 2012, 400 år senere.

Etter fyrverkeri, spiste vi fillipinsk mat og hadde ulike konkurranser!
Alt i alt en utrolig hyggelig kveld!

St. Bees

For å gjøre en lang dag til en kort historie: Vi bestemte oss idag for å ta turen til St. Bees.

Dette er et sted som ligger maks 3 minutter med tog fra Whitehaven. Enda kortere fra hvor vi bor.
Men det blir slik at det man tenker blir en lett sak, ofte blir skyvd fremover.

Idag var det tid for å besøke dette stedet! Og nydelig var det :)
Vi gikk og bevegde oss stort sett i sterk vind langs klippene. Deretter gikk vi på kaféen som ligger ved stranden for å spise scones og drikke kaffe.

Etterpå gikk vi til kirken i St. Bees, og las om den. Her fant de engang en mann som var begravd under kirken. Han var pakket inn i bly, og derfor hadde han hår, hud og øyne da de pakket han ut 700 år senere. Han ble trolig gravd ned på 1300-tallet. Han blir kalt St. Bees Man og har formet mye av identiteten til kirken.

En annen fascinerende ting med kirken er denne:
St. Bega var 12 år gammel og ble forlovet bort av faren til en mann i Irland. Hun ville ikke gifte seg og stakk av i en båt som strandet i St. Bees. Her ville hun bygge en kirke. Det var sommer, så da hun spurte om land til å bygge en kirke, svarte de arrogant: "Du skal få det landomårdet der det ligger snø i morgen." Neste dag lå det snø på et område, og hun fikk bygd kirken sin.

Der av navnet St. Bees
Her eg også en Public School, som vil si en internatskole.
Minner mye om Harry Potter-skolen, så det er veldig kult å se det i virkeligheten.
Siden det er høstferie, fikk vi ikke komme inn på skolen, men kanskje reiser vi tilbake på mandag for å få en omvisning!

Noen bilder fra dagen:

Noen bølger kom litt uventet på de som er glad i bølger.
Både Sigrunn og jeg ble ufrivillig med på et ellers så lite fotbad i Irskesjøen!


Senere har vi hatt bibelgruppe i St. Andrews!
Fantastisk! :)

Nå er det sengetid for småtroll

Min fantastiske familie

http://idakristin88.blogspot.co.uk/2012/09/bilder.html

Ix12

De tre siste dagene har vi befunnet oss utenfor det meste av den engelske befolkningen, nemlig i Coniston. Misforstå meg rett. Det er ingenting galt med det, for det er en nydelig liten "gate" eller bygd.

Her har vi hatt litt mer bli kjent- opplegg, fått god mat, opplæring i oppbyggingen av den engelske kirke, safeguarding (hvordan man forholder seg til barn, arbeid og folk man møter i jobbsammenhenger.) herlighet så masse man skal prøve å huske på for å vere eksemplarisk.

Vi gikk også ned til vannet/elven der Bluebird (verdens raskeste båt) ble til. Den resulterte dessverre i død for skaperen dens, men bygda hyller fremdeles båten og mannen som om det skulle vært det største som var skjedd i manns historie. Jeg hadde aldri hørt om det, men det kan jo være meg som person :)

I morgen blir det Big Group i Gosforth. Søndag er det søndagsskole og Messy Church :) dagene fylles opp!

Great Day, Great Life

Idag har vi sett store bølger, kjent skikkelige Bergens regndråper, og tatt en haug med bilder. 

En skikkelig bra dag :)

Vi sov lenge. Spiste frokost. Stakk ned til byen. Spiste på Café West (en kafé der de som arbeider kanskje lider av en type funksjonshemming.)Der spiste vi Scones og drakk kaffe mens vi så på menneskene som passerte.

Vi var også innom Cornerstone, som er den kristne bokhandelen i byen. Vi hadde også en Assembly på Lowka barneskole, der vi prøvde å lære barna "Min båt er så liten." Vi lagde til og med en jalla-engelsk tekst på den. Tror barna likte den :)

Huske pappa sang den sammen med meg på sengekanten om kveldene. Sikkert derfor jeg er blitt en pappadalt.

Vi gikk også helt ut på moloen utenfor Whitehaven. Da vi var så langt ute vi kunne komme, begynte det å regne. Det resulterte i to gjennomvåte jenter på Tesco som fønet håret under håndtørkeren og lo over at alle andre syntes å tro at verden gikk under fordi det var så stygt vær.

Gjør ikke dere ettåringer i England noe som helst, eller? 
Jo, det gjør vi, men vi har ikke kommet helt i gang ettersom det bare er en uke siden elevene begynte på skolen igjen. Dessuten holder vi på med tre prosjekter, men de er ikke helt offentlige enda.

Vi har også endel andre oppgaver som vi får litt etterhvert, men siden det ikke er kommet helt i gang det heller, så får vi vente med å skryte om det!

I morgen reiser vi til Coniston der vi skal ha tre dager med de andre ettåringene. Dette blir seminar, lesing, skriving og jobbing. Og så blir det litt gøy da! Og sosialt!

The Hardest Part

Idag gjennomgikk jeg noe av det som er tyngst før jeg reiser. Jeg måtte si farvel til min kjære morfar. Morfar er ikke bare morfar. Han er "besten", han er et forbilde i tro og livsførsel, en god venn og en fantastisk mann!

Jeg liker ikke å si at jeg er en "myk" person av noe slag, men i det jeg gav han en klem og bad han om å fremdeles være her når jeg kom tilbake, følte jeg ikke bare at tårene presset på, men jeg fikk også sangen av Coldplay, som i tittelen, på hjernen.

Når man er i en situasjon og man hører musikk som passer stemningen, får man en merkelig følelse av å ha blitt plassert midt i en scene på en film.

Akkurat slik følte jeg det i kveld.

Spenning

... den er til å ta og føle på.

Idag er det under to uker til jeg reiser over dammen til "mitt" kjære land - England!
Avreisedato er satt til 27. august.

I anledning "snart avreise", arrangerte jeg en liten samling hos meg med fantastiske Bildøy-folk på søndag.

Eventen ble selfølgelig prentet inn på Facebook, der den alt-for-ofte-brukte-knappen "Kanskje" finnes. Dessuten er det lett å utsette å svare og derfor befinne seg på "Ikke besvart". Så da jeg telte dem etter jobb på søndagen, regnet jeg med ca. 10 stk.

Det skulle vise seg å ikke stemme overenns med fasiten. Vi ble plutselig over 20 stk som skulle ha mat og en plass å sitte. Men med god fantasi ble alle mette og fikk hvilt kroppen enten på en stol, i en trapp eller på et rekkverk.

Kvelden var så god som den kunne bli! Den ble fylt med prat, latter, kubbespill, Alias, gitar, sang og mimring!