Ungdomsleder

En dag kom Gavin inn på Staff-møte en tirsdagmorgen med et stort smil!
BOOM! - der kom det en stor, tjukk og fargerik bok i fanget mitt. Jeg og Sigrunn fikk lesestoff for høsten.

Boken vi fikk heter

A purpose-driven Youth Ministry

Det er naturligvis amerikanere som står bak slike bøker. Denne gangen var det Doug Fields. Pastoren hans igjen er Rick Warren, som har skrevet A purpose-driven Life.

Doug Fields er en leder i Saddleback Church, en kirke vi besøkte da vi var på studietur med musikklassen på Bildøy bibelskole. Menigheten ligger i California og er enorm!

Tingen er den at amerikanere, engelskmenn og nordmenn er veldig forskjellige, så jeg tenkte mitt om at denne boken slettes ikke ville passe inn i livet mitt. Jeg er i bunn og grunn skeptisk til store menigheter, fordi erfaringen min er herlighetsteologier o.l. MEN, det som er så bra med denne boken er at den ikke sier deg "Slik gjør du, og dermed gjør du det." Det er råd til oss som ledere, mange ting som er veldig selvransakende, og mange tips som forfatteren har lært av egne feil.

På Training Day i Carlisle på lørdag, kom Kristian også med et lite smil om munnen. Han fortalte at vi skulle lese om... ungdomsmenighet!

Tifeldigvis var det samme forfatteren også, så nå er jeg i gang på to bøker om hvordan ungdomsmenighet fungerer og hva som er viktig som ny i lederrolle!

Nå kan vinteren komme :)

Poenget mitt er:

Dersom du er i en lederrolle i en ungdomsmenighet, og er like redd som meg for å drite deg ut, les eller se seminarer om det.

Om ikke det nødvendigvis svarer på alt du lurer på, så tror jeg det gir oss litt ekstra styrke i ryggen. Og så må man slappe litt av også og ikke glemme å holde fokuset på GUD alene!

The Hardest Part

Idag gjennomgikk jeg noe av det som er tyngst før jeg reiser. Jeg måtte si farvel til min kjære morfar. Morfar er ikke bare morfar. Han er "besten", han er et forbilde i tro og livsførsel, en god venn og en fantastisk mann!

Jeg liker ikke å si at jeg er en "myk" person av noe slag, men i det jeg gav han en klem og bad han om å fremdeles være her når jeg kom tilbake, følte jeg ikke bare at tårene presset på, men jeg fikk også sangen av Coldplay, som i tittelen, på hjernen.

Når man er i en situasjon og man hører musikk som passer stemningen, får man en merkelig følelse av å ha blitt plassert midt i en scene på en film.

Akkurat slik følte jeg det i kveld.

2 kolli

Grei. Jeg skjønner hvorfor det kan være lov med to kolli når man reiser bort i ti måneder.

Synes det er flaut å pakke med så masse klær, men det er faktisk ti måneder, fire årstider og to høytider. Da forstår jeg litt mer.

En uke igjen!
Gleder meg ko så pass mye at jeg bare vil at dagene skal gå FORT!

Jeg er klar!

Nå er egentlig det mest elementere kjøpt inn, så nå kan England ta meg med.

Friele presskannekaffe og Bodumkoppen <3

Should've been

... packing.

Rart at jeg faktisk skulle ha reist om to dager.
Heldigvis er det litt flere dager til jeg reiser slik at jeg får møte litt flere venner før jeg stikker.

Idag er det 8 dager til jeg reiser, til mors store fortvilelse :) Hehe ^^, Er nok kanskje flere som synes det er litt rart, inkludert meg selv. MEN, jeg gleder meg!! Kan ikke vente til å komme igang!

Det eneste jeg faktisk helt fint klarer å vente med... er pakking.
Selv om kofferten er fin og ny, klærne er organisert og brettet i skapet, og at jeg bare er hjemme i 4-5 dager til, så er det vanskelig.

Da jeg søkte "Pakkeliste for 10 måneder", kom det opp noen mammablogger og en blogg om en reiseklar jente som skal bo i USA i 10 måneder.

Å pakke bleier, klesskift i str. 23 og smokker blir nok ikke aktuelt, men kanskje den siste bloggen kan være en veiviser for en stakkarslig student på 20 år med selverklært pakkeangst?

Jeg VET at jeg kommer til å glemme noe, men i senere år har jeg begynt å trøste meg med at det faktisk finnes butikker andre steder enn i Norge. SÅ, dersom det ikke er meg selv jeg glemmer, passet eller lommeboka, så skal jeg faktisk klare å få tak i det! Takk og lov!

Kanskje jeg skal ta med meg en ordbok?

(bilde fra i fjor en gang, når jeg vurderte å søke på LIPA)

Koffert!

Endelig var dagen kommet for at jeg skulle få meg koffert!

Denne flotte blåe kofferten fikk jeg hos min kjære familie!
Mamma, pappa, Torgeir og Ida Kristin :)

Tusen takk!!

Spenning

... den er til å ta og føle på.

Idag er det under to uker til jeg reiser over dammen til "mitt" kjære land - England!
Avreisedato er satt til 27. august.

I anledning "snart avreise", arrangerte jeg en liten samling hos meg med fantastiske Bildøy-folk på søndag.

Eventen ble selfølgelig prentet inn på Facebook, der den alt-for-ofte-brukte-knappen "Kanskje" finnes. Dessuten er det lett å utsette å svare og derfor befinne seg på "Ikke besvart". Så da jeg telte dem etter jobb på søndagen, regnet jeg med ca. 10 stk.

Det skulle vise seg å ikke stemme overenns med fasiten. Vi ble plutselig over 20 stk som skulle ha mat og en plass å sitte. Men med god fantasi ble alle mette og fikk hvilt kroppen enten på en stol, i en trapp eller på et rekkverk.

Kvelden var så god som den kunne bli! Den ble fylt med prat, latter, kubbespill, Alias, gitar, sang og mimring!

Nærmer seg

Da har jeg forhåpentligvis fått i gang litt jobbing for billetter og opplegg. Det har dessverre blitt litt lite informasjon om slikt i forhold til mitt behov.

Sannsynligvis reiser jeg enten 27. Eller 28. August. Da blir det Bergen-Manchester med fly, og dermed tog fra Manchester til Barrow-in-Furness. Der blir vi noen dager før vi reiser til Whitehaven der jeg og Sigrunn skal ha ettåringstjenesten vår.

Her blir det ungdomsarbeid i to menigheter. Gleder meg :)

It's On

Eg var bekymra ei stund fordi det var så lenge siden eg hadde hørt fra NMS, og at eg følte eg visste for lite til at eg skal reise om 2 måner. Heldigvis var dette berre ein tanke i mitt hode :) man blir vel litt sånn når man er redd for at en drøm skal gå tapt.

Men ingen fare! Igår ringte den norske misjonæren fra England og en som jobber der borte til meg på Skype. De prøver å plassere alle ettåringene og det er ikkje bare bare. Eg besvarte noen spørsmål om meg som person og så vil de ut fra det prøve å plassere meg på best mulig måte en plass i Carlisle diocese :) gleder meg så veldig!

The Point of No Return

Idag har legen trykt meg på magen, helsesøster tappa meg for blod og mange papir blitt fylt ut. Egenerklæring, legeerklæring, fullmakt og andre viktige papirer ;)

Poenget mitt er:

Når dei har tatt blodprøve av meg. Liksom støkke nåla i armen min og tappa ut tre glass med blod, så ofre eg masse (i mitt verdensbilde). Da skal ikkje vera forgjeves å pina seg gjennom slikt.
Sjøl om eg ikkje toler synet av blod, lukten av helsestasjon eller sjølve stikket, så insisterte eg å sjå på.

Det gjekk bra heilt til dei va ferdig. Då var eg også heilt ferdig og rakk akkurat bort til benken slik at eg ikkje skulle gå i bakken. Eg lærer aldri.

MEN!

No er det berre 2 1/2 måner igjen til eg reiser til Nord-England!
Veit fremdeles lite, men papirene mine er i vert fall snart i orden :)

Plutselig..

Plutselig var sommeren her og det er tre måneder til eg står med beina planta på Engelsk jord og har tenkt å vera planta der i 10 måner :)

Som ettåring, eller misjonær som eg like å sjå på da, så blir det ikkje akkurat shopping og reising som kjem til å bli prioritert dette året. Her blir det å yte meir enn ein får, mykje arbeid og mykje nytt. Eg gleder meg! For meg er det perfekt å kunne gjere nytte for meg samtidig som eg får "integrera" meg i et nytt land, læra språk og bli kjent med mennesker. Ka anna måte kommer ein bedre inn på ein kultur enn å bu i ein vertsfamilie på landet og jobbe i ei kirke?

Det er lite eg veit enda.
Alt eg veit er at eg skal til Cumbria som ligg heilt nord i England (sannsynligvis Barrow-in-Furness)
Ting vil nok falle meir på plass dei neste vekene :)

Dette var egentlig berre et innlegg for å skrive ka det dreier seg om og ka denne bloggen er for.

Eg liker å ha system i rotet, derfor lagde eg like godt ein ny blogg som gjer at det er lettare å finne fram ;) Men det blir ganske fort rot i systemet også, så de får ha meg unnskyldt!

Skal i vert fall prøve å holde denne bloggen på beina så lenge eg oppholder meg i England.