Idag gjennomgikk jeg noe av det som er tyngst før jeg reiser. Jeg måtte si farvel til min kjære morfar. Morfar er ikke bare morfar. Han er "besten", han er et forbilde i tro og livsførsel, en god venn og en fantastisk mann!
Jeg liker ikke å si at jeg er en "myk" person av noe slag, men i det jeg gav han en klem og bad han om å fremdeles være her når jeg kom tilbake, følte jeg ikke bare at tårene presset på, men jeg fikk også sangen av Coldplay, som i tittelen, på hjernen.
Når man er i en situasjon og man hører musikk som passer stemningen, får man en merkelig følelse av å ha blitt plassert midt i en scene på en film.
Akkurat slik følte jeg det i kveld.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar